Etter å ha startet bloggingen med løfte om dager med mer innhold har Hustrollet vært stille lenge.
Ikke til tross for, men snarere på grunn av for mye innhold i dagene i form av overlappende epidemier, og Hustrollet må bare erkjenne at det immunforsvaret hun en gang i tiden opparbeidet seg som førskolelærer nok er borte en gang for alltid, hun har i ukesvis ikke vært skånet for noe.
Nå er formen imidlertid sterkt oppadgående, og siden det i dag, i følge andre kilder i blogglandia, er den 100. internasjonale kvinnedagen må jo dette markeres.
Og hvordan har man så markert dette?
Jo, man gratulerer sine medsøstre med dagen på facebook, via sms eller andre sosiale medier, før man fortsetter sine daglige gjøremål slik man ellers gjør en tirsdag i mars.
Orkaner med påfølgende strømbrudd, nok en medalje i skiskyting og det faktum at bybanevognene i Bergen forblir navnløse er i skrivende stund blant headlinerne i Hustrollets nettavis nr1. Det finnes riktignok en sak hentet fra en annen avis om at kvinner i vitenskaplige stillinger tjener bedre i andre byer enn Hustrollets hjemby, hvilket er flott for dem og ille for resten, men de utgjør jo ingen stor majoritet uansett.
Noen trosser værgudene og går i tog, forhåpentligvis blir mediadekningen av deres innsats i morgendagens aviser ikke overskygget av sesongpremieren på Charterfeber, men her føler Hustrollet seg langt fra sikker dessverre.
Ytterst på samme siden finner man feministbloggene som med stort politisk og sosialt engasjement blogger om likestilling både i lokalt og globalt perspektiv, og Hustrollet lar seg både imponere men også skremme, alt på en gang.
Og så dukker usikkerheten opp.... For hva med alle oss andre? Er vi likestillte, og er vi i det hele tatt bevisste hva vi selv legger i begrepet likestilling?
Fasit følger ikke!
Det får være helt opp til den enkelte både å definere eget innhold og å engasjere seg etter evne.
Hustrollet kjemper de fleste slag på hjemmebane for tiden, og det skal man ikke kimse av, det er mange kamper som blir utkjempet der. Og med en kombinasjon av hardt hodnigsskapende arbeid og flaks, så vokser forhåpentligvis alle mine-dine-felles barna opp som bevisste reflekterte mennesker som evner å ta kloke avgjørelser på egne og andres vegne når det gjelder både likestilling og andre viktige samfunnsansvar når det er deres generasjon som skal overta landet.
For den dagen kommer, like it or not!
Hei, hei
SvarSlettSer du har lagt deg til som følger; velkommen skal du være. Ser også at du i likhet med meg (og mange andre med oss....) har dine og mine barn. I vår familie er også "dine" barn langt vekke, så det blir ikke annenhver helg samvær.
Liker snerten av humoren i innlegget ditt og legger meg til som følger av bloggen din. Ha det bra!
Kvinnedagen engasjerer meg ikke, og har aldri gjort det. Det kommer av at jeg syns mye kvinnekamp er fullstendig misforstått, pluss at jeg får inntrykk av at mange "rødstrømper" ikke er ute etter likestilling. De er ute etter dominans, og hevn etter mange hundre års undertrykkelse. Det er en idiotisk innstilling, pardon my french. Jeg vil f.eks ikke kvoteres inn i en stilling, på bekostning av en mann som kanskje er bedre kvalifisert, utelukkende i egenskap av å ha innovertiss. Om jeg søker på en jobb, vil jeg ha den fordi jeg er flink, ikke fordi jeg er kvinne. En slik tilnærmelse gir kvinner en utilbørlig fordel, og er ikke likestilling.
SvarSlettLik lønn for likt arbeid, og like muligheter innenfor de rammer vår medfødte fysikk setter. Det er likestilling. Å velge å være hjemme med barn hele livet, er også likestilling, frihet til å ta egne valg. Likevel føler jeg ofte at de som velger husmorjobben ses ned på av sitt eget kjønn, fordi husarbeid tydeligvis ikke er en bra nok måte å realisere seg selv på.
Så det, så. :)
Tusen takk for superkoselig kommentar på bloggen min! :)
I forbindelse med 8. mars ble noen unge jenter tildelt en pris for å ha stått opp for hva de tror på. Om jeg er enig eller ikke i sak er forsåvidt uvesentlig, det jeg merket meg var følgende kommentar publisert fra en anonym leser: "de ser da ikke ut som rødstrømper"
SvarSlettVar et øyeblikk fristet til å be vedkommende beskrive hvordan røstrømper ser ut, men besinnet meg.
Rødstrømpe er for de fleste blitt synonymt med de mer ekstreme kvinnegruppene som er aktivt bombastiske og lite fleksible med hensyn til at det finnes mange nyanser mellom hvitt og sort.
Dessverre fører dette også til at mange kvinner velger å la vær å engasjere seg i allefall offentlig, fordi faren for å bli stemplet som rødstrømpe er både reell og uønsket for de fleste, meg selv inkludert.
Vi er nok kommet mye nærmere målet om like muligheter og like rettigheter for alle uansett kjønn enn vi var for få år tilbake, men fortsatt er det et stykke vei å gå, og jeg er redd for at resten av veien ikke lager seg selv.
Har nå vært hjemmeværende i vel to år, og må si at jeg har stor respekt for dem som velger å være hjemme hele eller deler av livet. Selv savner jeg jobb og kolleger, men vi er alle skrudd sammen ulikt.
Kvinner er ingen homogen gruppe, sånn vil det alltid være, og jo fortere vi kvinner selv er villige til å akseptere dette, jo større takhøyde håper jeg vi er villige til å gi herandre i forhold til de livsvalgene hver enkelt av oss tar. Det er nemlig ikke bare menn som holder kvinner nede, kvinner er jaggu flinke til å holde hverandre nede de og.